søndag 3. mai 2015

Overfladiske saker - det ytre skinnet

Først, et smil til Edith Piaff, som vekker meg til tårer hver gang jeg hører henne synge:




Så kommer min credo, eller hva jeg tror på:

Iblandt må jeg forsvare eksistensen av Silver Life-bloggen.
Rart - en bitteliten blogg som når ikke sitt publikum og som ikke blir en gang ordentlig lest og som provoserer. Hm.

Jeg får spørsmål som  "hva er det du egentlig mener med å skrive om moter" (les: har du mistet halve hjernen og er nå kun opptatt av noe så trivielt og overfladisk som utseende?)

Da må jeg svare at hjernen min har det ok, jeg har sterk engasjement i mange andre emner som;  mellommenneskelige relasjoner, II verdens krig, funksjonlismen og art-deco i min fødeby Gdynia, fotografi, estetikk i hverdagen, natur, dyr, smalfilm, faktalitteratur, kunst og design og matlaging, for å nevne noe.

Jeg har bare så lyst til å fylle opp det tomrommet som eldre kvinner faller ut i, når de ikke lenger er unge og vakre. Hvis de ikke passer godt på det ytre skinnet sitt får de negativ oppmersomhet.  Kjærring, gammel og grå, trist kapittel, kjedelig, fargeløs.... har du hørt slik omtale av dine søstre?

Jeg har selv godt av å fordype meg i det som stortsett gikk hus forbi mens jeg stormet frem i livet med arbeid og plikter. Så nu er det dags...

Og jeg lover at det er utfordrende å skrive 3 ganger i uken om hvordan eldre kvinner kan forenkle og krydre klesskapet sitt, for ikke å miste grepet på sitt utseende og bli kjedelige for seg selv, partneren sin og for omgivelsene de lever i.

Ja, utseendemessig, for utseende gjenspeiler personlighet. Akkurat som ditt hjem gjør det også...

En annen ting er jo selvsagt om innholdet i mine poster har armer og bein. Det tar jeg gjerne imot kritikk om, men akkurat det uteblir totalt.

Så kjære dere der ute, jeg har stø kurs mot avslutning av prosjektet mitt som dreier seg om det å bli sølv på håret og imens, vil jeg gjerne dele litt estetikk med dere, i all enkelthet.

Og jeg slurver ikke! Jeg gjør jobben min 100% og det skal jeg fortsette med helt til den dagen jeg skriver min siste post,  om jeg så ikke har en eneste leser. For essensen i det en gjør er et ekte engasjement, og det er ingenting å være skamfull for.

Jeg vet at mange jenter har fortsatt et rikt yrkesliv, og i egenskap av arbeidet sitt, betyr de uendelig mye for samfunn og sine omgivelser.
Men denne bloggen dreier seg ikke om å ta annerkjennelse for livsverk og livserfaring fra noen.

Her er det bare om å leke litt med (kanskje) nye tanker og kose seg meg de få øyeblikk du og jeg er opptatt av oss selv.

Og til slutt sier jeg med Edith Piaff,  No, je ne regrette rien.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentarer er åpne for alle, velkommen!