lørdag 28. februar 2015

Platformen Tidløs




Ingrid Bergman




Det er vel ingen bombe at tiden går. Jeg skal her ikke forklare konsekvensene av det, dere kommer ikke til å skjønne det likevel.
Jeg er mere opptatt av hvordan å  hoppe opp på en platform Tidløs og bli der.

Her er noen småknep og tilnærming til tidløshet og det dreier seg om det ytre, for jeg stoler på at det indre fikser dere selv.


  • Kjøp ikke trendy klær. Om et halvt år vil du garantert gremmes av trenden skapt av moteindustri som er ute etter dine penger. Tenk bare kalotter !



  • Sats på klassiske og universelle plagg i god kvalitet. Liker du kanskje å vaske et plagg som blir forvandlet i vasken til en sekk eller dørmatte? 4-6 slike og du har spart til en cashmirgenser som varer og varer

  • Se varsellampe for all pynten på bluser, gensere, kjoler og skjerf. Glitterhjerter, dødningehoder, skrift i kontrast farge I love Paris, ugler, vannmeloner, fargekombinasjoner som vekker sovende vampyrer

  • Proporsjoner. Oversize genser til smalt skjørt eller en smal bukse. Har du lyst på utringning i kjolen din, ikke vis de flotte beina dine samtidig. Eller omvent. 

  • Pynt ned. Rare, store smykker i neonfarger er ikke morsomme. De er skrekkelige. Hold deg til få, ekte, diskre saker. Merkelige, overdådige vesker med kiloer av metalspenner og støvletter pyntet med fjær og glitter. Hva mere?

  • Hud, hår og negler. Hjelper lite å male på, hvis basisen er dårlig. Uansett moter: friskt og velstelt  er lik tidløst og lekkert. 20 år siden, idag og om 20 år.


Men da begynner vi å nærme oss "tidløs"-begrepet.

Kvinnene på bildene er enten steingamle eller rett og slett borte. Bildene er tatt for mange, mange år siden. Ren og enkel stil har gitt dem et liv for alltid. De er med på platformenTidløs.





BB







Meryl Streep


onsdag 25. februar 2015

Tallet er fem (kilo)

Jeg kjenner på meg, at drømmen om våren presser på.










Jeg vil ut av varme klær, luer, store skjerf og skoletter. Ekvipasjen vår på 3 hunder, hvor av 2 trenger genser i vintersesongen vil også ut av  ullklærne og kjenne vårvinden på kroppen.

Jeg vil ut av min kropp også. Tallet 5 (fem) har alltid forfulgt meg. 5 kilo, altså. 5 kg for mye. Vinterklærne er gode både for å holde meg varm og ikke minst for å skjule barokke former.

Nøtter, mørk sjokolade, gorgonzolaosten, fløte i kaffen, rødvin, flytende honning, meierismør, tørkede frukt i min havregrøt, klatt rømme i suppen. Bye, bye. Snart skal de erstattes med gode minner.

For når vårsolen kommer frem for alvor, vil min lette minigarderobe ikke klare å dekke meg til.

Og tidene når det var nok  å kutte ut de deilige, fete matvarene for å få en veldreid kropp er dessverre forbi.

Den slappe muskulaturen trenger energiske, daglige work-outer, med hopp og slitsomme gjentagelser av dødelige øvelser. Høy puls, opp og ned og til siden. Det er ikke nok å ta med mannen og dyrehagen på en rusletur, er jeg redd.

Dato for trimtorturen er satt opp, det er ikke denne uken, det er sikkert. Og den er hemmelig, det er også sikkert.

Men enn så lenge, morgenkaffe med fløte smaker himmelsk.




søndag 22. februar 2015

Go, Magda, go!

Jeg finnes ikke politisk og ingen skal få lide seg gjennom politikk på mine bloggsider. Lover. Men jeg er kvinne og følger godt med på den politiske karusellen ute i verden, fra mitt ståsted.

Mitt hjemland i sentrum av Europa, skal iår velge  en ny president.  En ung kvinne har dukket opp blandt presidentkandidatene, som regel dørgende kjedelige.

Hun har alle atributter som vekker øyeblikkelig følelser: misunnelse, hat, begjær og nysgerrighet fra velgerne og media, for ikke å snakke om konkurrenter. Dama er velutdannet, attraktiv og mener presidentstilling er for dem som ønsker å gjøre noe for landet sitt, og ikke bare  sitte under kristallkrone i det staselige presidentpalasset. Hun har altså ingen presidentpraksis å vise til.




Det er slik med presidenter,sjefer og ledere, at man faktisk ikke vet hva de er gode for, før de får lov å sette i gang jobben sin.

Kanskje vil hun klare å tiltrekke seg også positiv oppmerksomhet og rasere gubbevelde som står siklende i kø til presidentstolen?

Jeg bare liker så godt ideen om et ungt hunkjønn som president, så jeg sier: Go Magdalena Ogorek, go for president!

onsdag 18. februar 2015

Snille jenter sier ja






Kan du si "nei" når noen spør deg om en tjeneste?

Alt koker i deg av ulyst.  Du vil  protestere, du har så mange grunner til det
ikke lyst
ikke tid
du vil ikke forholde deg til saken
det koster deg engasjement du ikke fordrar

Nei, nei, nei, roper den stakkars sjelen din. Men hva svarer du?
Ja, ok, svarer du.

For du er en snill jente, har alltid vært det,  alle kjenner deg som en og du fortsetter å oppfylle forventnigene, Som da du var en liten jente og mor og far krevde av deg å være snill.

Årene går og du lar deg utnytte, for du fikser ikke se plageånden i øynene og sende neikniven rett i hjertet på han eller henne som kjenner deg så godt, snille deg.

Du er ikke ettergivende,  ikke dårlig og i hvert fall ikke dum. Det er mange områder i livet ditt hvor du takler motstand, er dyktig og myndig. Men når broren din, datteren, nabo eller svoger spør om en tjeneste, hva gjør du?

Si nei ! Et høflig nei! Ha bestemt kroppsspråk, vis kort en annen løsning eller person som er bedre egnet, men si nei! Ikke dra ut diskusjonen.  Prøv deg, søster.

Det finnes en bok om hva folk angrer på når de ligger på dødsleiet. Og en sterk kandidat til anger nr 1 er "jeg var for snill", "tok for lite hensyn til meg selv".

Gå nå og ta på deg en fin leppestift og øv deg på et "nei"!







mandag 16. februar 2015

Ned med korsettet!

Ikke det at jeg er den største fan av fransk design, men denne mannen har min respekt.

Han ville noe og brukte sin talent på å skape nytt og begrave gammelt en gang for alle.

Paul Poiret (1879-1944) var mannen som befridde kvinner for korsett og stive kleskoderegler.




Han var fryktløs for kritikk og ga kvinner harembukser, vakre, draperte og utsmykkede kjoler, tunikaer og kimonokåper og eksotiske hodeplagg - alt i nye, freshe og lekre farger.





Jeg skulle gjerne drikke champagne i 1000 og En Natt-visninger  i hans hager fulle av lykter, gjester og orientalsk stemning og eventyrlige kreasjoner!




Poiret hadde sine 5 minutter og brukte de vel. Han opplevde en formiddabel suksess, også utenom Paris. Som første skredder lagde han  signaturparfyme for sitt motehus, som bar hans datters navn: La Rose de Rosine.



Men verdenskrigen kom og ruinerte hans motehus. Poiret døde lutfattig. Han måtte gi tapt for enklere, funksjonell og billigere design lansert av blant andre Coco Chanel.

Det sies at da han en gang møtte Chanel i hennes sorte klær, spurte han hvem hun sorger over.
Chanel svarte: deg.

Det er flere ting han blir husket for, men for meg er dette størst:
Poiret ville at kvinnen skal kle seg i mest flaterende tøy for hennes figur og smak.  Og blåse i trender!

Jeg sier hurra for motekongen Paul Poiret!









fredag 13. februar 2015

Kult med kulotter?

Hver eneste sesong får vi over oss ferske trender.  Klesindustrien må overleve og det er oss, kvinner (og noen menn) som  holder liv i den. Trender kommer og forsvinner, klær blir solgt og jeg spør; hvor blir det av klesplagg som var mote før. Veldedige organisasjoner er en stor mottaker av våre klestabber, men hvor er resten av våre feil?  Fortsatt på bunnen av våre skap?

Nå om en slik trend som får meg til å tvile litt om vi, kvinner blir tatt på alvor



Kulotter, mine damer. Lansert på nytt, skal øke i popularitet iår.

Kulotter er en kort, vid bukse med lengde fra under kne til midt på leggen. Skal være super behagelig, luftig og veldig morsom bukse både til støvletter og sandaler, helst på høye hæler.

Mine søstre, løp og kjøp, om dere ønsker å skaffe dere et nytt klovneantrekk. Men er vi 1,80 høye, veier 42 kg og har lyst til å vise mage i tillegg, så er kulottene midt i blinken!

Forresten, jeg mener å huske en slik trend fra veldig mange år tilbake.  Digre bukseskjørt, som får rumpa til å virke stor, lang og flat og bena korte, men so what??

Og mens dere tenker, så vil jeg bare si at kule kulotter inngår neppe i den klassiske garderoben.  Den består av bare noen få klassiske plagg, som gjør oss kjedelig stilige, fine og trendløse.

Om klassisk basisgarderobe kan du lese her





onsdag 11. februar 2015

Kveldsro


Alle har ritualer før leggetid.
Om jeg ikke går gjennom punktene på min sjekkeliste, sovner jeg aldri.

Baderitualer. Alle gjør det; felles for menneskeheten å pusse tenner og smøre seg med krem.

Men før sov godt, på med lys i stua og hente ekstra lesestoff. Biografien om en fransk sanger og en asiatisk kokebok på nattbordet holder ikke. Jeg får med synonimordbok og reise fra slott til slott. Notisbok og penn for notater. Siste Newsweek også. Og en sudoku for jernen.
Nå kan jeg legge meg.

Zoologisk hage er alt på plass.Våre tre hunder står og tråkker i sengen  med tindrende øyne. Kveldens utdeling av hundegodiser starter nå. Leverbitene smuler heldigvis ikke.

Men vannglasset mitt? Opp og hente i tifelle hetetokter.

Nå er det min kvalitetstid! Strekke ut kroppen og lese. Kose meg.

Har jeg tatt omegatre-pillene mine? Nei, opp og finne de. Underveis til sengen tar jeg mobilen med, trygghet i tilfelle.
Nå, lese i fred på sengen. Har jeg glemt å åpne vinduet? Ikke mulig. Vinduet må opp. Uten luft ingen godnatt.
Lese. Har jeg tatt middagen til imorgen ut av fryseren? Nei, selvsagt ikke. Ut av sengen og på kjøkkenet. Vannskåla til bikkjene er tom, det ser jeg jo. Fylle opp. Tilbake til soverommet. Lese.

Min kjære venter med å legge seg til etter første 10 minutter i ro fra min nakenløping i leiligheten. Han hopper da i sengen, slår av lyset og sovner.








mandag 9. februar 2015

Sjarm og krystaller

En gang iblandt, blir savnet etter en ekte sceneopplevelse såpass dominerende, at jeg skjerper meg selv og ender med et par billetter i hånden. Da har jeg sortert ut aktuelle skuespill, lest gjennom kritikker og valgt ut mitt drømmestykke.

Kjære, vi skal i teater på søndag! Det er alltid meg som er kulturpådriver og følgelig jeg som må leve med skylden i tilfelle bomtur. For det hender.

Men det er noe ved teaterbesøk som alltid var og er stas.  Teaterhusets atmosfære, stor og lys, foaje,  demped lyd av samtaler, mennesker som spaserer frem og tilbake med program i hånden, klirrende glass, parfymeduft, søte gamle damer i lag,  kjoler og smykker, eleganse og diskresjon, studium av ungt og gammelt publikum og interiører. Forventninger til opplevelser i teaterstolen. Scenen og tungt teaterforheng. Lysekroner, plysj og edelt tre.  Minuttene før alt blir stille i salen og lysene slukner sakte og min kjære tar meg i hånden....















torsdag 5. februar 2015

5 spørsmål til grå mus



  • Hvor redd er du for å bli ledd av? 
  • Hva gjør det med deg å få uønsket oppmerksomhet?
  • Får du hjertebank av å rope ut kontroverser?
  • Dropper du å si fra når noe gjør deg opprørt? 
  • Er du en snill, grå mus som aldri tråkker i salaten?
Da er oppfordringen at du skal bare fortsette med det. Verden tåler ikke sannhetsapostler.
Du får ikke medalje for å engasjere deg i triste saker og det å rope ut sannheter straffer seg. Alltid.
Så dumt at det ikke finnes pingleklubber, for de hadde vært helt fulle av medlemmer.

La de andre styre, treffe mål med ubehagelige sannheter og slåss for sine saker.  De om det.


Og jeg? Jeg går nå jeg på badet og tar på meg min rødeste leppestift.
Det var noen som sa at jeg ligner på en blodtørstig vampyr i den.















onsdag 4. februar 2015

Vemodig vrøvel






Jeg har registrert at det går på Facebook et lite, trist vers som handler om hvor fint det var i gamle dager. Uten internet, uten mobiler, uten sosiale media. At vi levde ordentlig da. At folk fortalte muntlig til hverandre om at de liker noe, uten å måtte klikke på en "liker". At mamma ropte på oss fra vinduet, når middagen var klar, fordi ingen av oss hadde mobiler å ringe med. Å, hvor deilig tid det var.

For noe vrøvel!

Ville du forkaste hverdagen din med internet for å gjøre hva? Ikke jeg. Er jeg en viljeløs person som sitter fastbundet til pc-en eller mobilen? Har jeg kanskje ikke vett å kutte ut og ta meg en tur når jeg trenger luft?

Skal jeg ha dårlig samvittighet for min mobilbruk og apper som gjør at jeg følger med de og det jeg liker og dyrker?

Hva hadde jeg gjort uten alle matbloggene fulle av inspirasjon til dagens middag? Idag blir det gårdskylling fritt etter en nettoppskrift.

Og uten Vikipedia med all informasjon jeg trenger akkurat nå?

Og hva med alle mine foto som jeg  bearbeider og lagrer på nettet?

Jeg leser fortsatt papirbøker, skriver dagbok og leter frem gamle, matoppskrifter i en arkaisk matbok. Jeg går på teater og kino, elsker cafelivet og snakker gjerne med mennesker over en matbit og vin. Og vi drar på fjellet og klarer oss uten nettet noen dager. Og jeg sitter og strikker noen forferdelige  jakker til alle som vil ha dem.

Og en forutsigbar slutt på dagens tekst kommer her:

Jeg er en glad bruker og kan ikke tenke meg tilbake til mørke tider uten internet. Det eneste jeg ønsker, er øke mine ferdigheter for jeg har stor talent til å forklusse  ting på nettet og skape mye dramatikk om det. Hører du min Sønn?

Og appel: ikke lik det falske tøyset neste gang du kommer over det!

mandag 2. februar 2015

Forbudt for klovner





Jeg er ikke der ennå.  På den andre siden av den trygge avstanden til den uungåelige solnedgangen. Jeg er i vippeposisjon.

Vær glad for at du fortsatt er med og er frisk, hvisker engelen mitt i venstre øret.
Tror du noen bryr seg om gamle, friske kuer?  roper min lille djevel i det høyre øret.

Jeg setter pris på å være fortsatt med og ja, jeg tror at det er et par stykker der ute som tenker ømt på meg.

Men hvorfor stivner jeg litt ved et tilfeldig møte med meg selv i et speil på gata. Er hun meg??
Og den kritiske, velvoksne sansen min får enda mere næring.

Jeg aksepterer og aksepten er den nye religionen min. Jeg aksepterer fakta og gjør mitt beste for å trylle fram noe bra ut av det, som for eksempel det å blogge for mine medsøstre.

Men da jeg kom over bilder av kvinner i certain age ble jeg usikker. Har jeg mistet humorsansen?

Noen klarte overbevise disse prosjektdeltakerne at de er fargerike og kule. Noen lagde fotosession med dem og oppmuntret dem til å være seg selv. Noen stylet dem med overlegg. Noen sa at i en viss alder er de frie og kan tillate seg å være lekne. Mer er mer og mindre er kjedelig.







Jeg synes de er kule nok for dette klovnebildet, men hvorfor blir jeg ikke inspirert?
Jeg har overhodet ikke lyst til å bli så befridd, ikke en gang når jeg er 100 år. Kombinasjon av klovn+alder er uspiselig.
Men for all del, rosa hår? Be my guest!









Bildekilden: Pinterest