fredag 30. januar 2015

En historie om en historie

Idag er det mimring.

For 1 million år siden har jeg avsluttet gimnas med veloverstått eksamen artium og var klar til den største event i livet til en 19-åring, skoleballet. Min skole arrangerte ballet i casinolokaler til marinen, som i seg selv var kvalitetsmerke.  Med levende orkester og greier. Og det var tillat med 1 glass vin til maten, i tillegg til at ballet varte til midnatt.

Vi fikk også lov til å ha med oss kjæreste eller partner.

Og til ballet, ville vi stille opp i drømmekjolen, alle som en.

Og her starter det en kort historie om skreddersker, som bar frem i lyset den ene generasjon etter den andre under den mørkeste kommunismen. For i butikkene var det INGENTING å kjøpe. De statlige butikkene var i praksis tomme for klær. Utvalget var diktert av 5-årsplaner, og hvis det ble banket gjennom å lage 500.000 slips i brunt, så var det bare brune slips å kjøpe, ferdig med det. Eller fiolette frakker med to høyrearmer og uten knapphull, vær så god!

Så hvordan hadde det seg at ute på gaten spankulerte den ene kulere dama enn den andre. Kledd i smarte klær, lekre og spesielle.

Vi hadde nemlig velfungerende skredderskehær. De beste var verdt sin vekt i gull. Vår egen Hanna bodde en liten togreise unna pluss spasertur på 20 minutter.  Hun var flink til å sy, men det var verre med logistikken. Vi fikk delta helt og fullt i hennes familieliv, for besøkene kunne ta opp til 5-6 timer. Hennes arbeidssystem var å sy og prøve, mens klienten var lett tilgjengelig. Uten matpakker til oss selv og kaker til henne, var besøket utenkelig. Hun holdt te, som vi drakk litervis mens vi smisket med henne. Mannen i huset likte oss dårlig og demonstrerte det ved hver lille anledning.

Etter 3-4 besøk var klesplagget ferdig, vi kunne endelig betale og slippe å bo hos Hanna og hennes tallrike familie til det neste syprosjektet.

Men før vi kom så langt, måtte vi selvsagt komme med en ide for klesplagget, som Hanna motvillig nedtegnet, for hun var kritisk, streng og uenig. Men det største problemet og nærmest umulige å løse, var å skaffe stoff til drømmen.
I perioder, dro vi ut hver ettermiddag og trålet stoffbutikkene i byen. Noen ganger, i den største desperasjon, dro vi på riktig langturer til småbyene 50-60 kilometer unna for å se etter stoffene. Denne gangen var det fånyttes.

Min ballkjole var desverre ikke i sikte på grunn av stoffmangel.  Tiden nærmet seg truende - hva gjør vi, hva gjør vi?

Jo,  Moda Polska kan være en redning, nystartet statsbedrift som tilbyr designerklær! Eller de restene som ikke ble eksportert, for bare det beste ble shipped ut til den rotne Vesten.

Mor tar med en hel månedslønn og vi tropper opp i den forbudte, rådyre butikken.  Moda Polska, som trosset det elendig nivået av polsk klesindustri. Moda Polska som er det nye, forgjettede. Kollosalt dyrt, men koste hva det koste vil, synes Mor.

Og i det vi går inn i det forbudte paradiset, ser jeg rett påballkjolen min. Helt enkel, hvit, kneslang med rund hals og uten ermer. Kunne ikke bli enklere. Helt hvitt. Månedslønn. Størrelsen passer, denne kjolen er sydd for min kropp.  Mor punger villig ut. Det glemmer jeg aldri, Mamma. Takk, Moda Polska, du reddet mitt liv.

Og da er det bare en ren formalitet å nevne at skoleballet var fantastisk og vellykket og jeg var den heldigste unge jenta i hele verden.

Og hvem sier at klær  ikke er viktig?





Bare så det er sagt. Det ble ikke tatt bilder på mitt ball. Men kjolen var omtrent som på henne.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentarer er åpne for alle, velkommen!